I forrige uke startet helsedirektøren en debatt omkring behovet for prioriteringer i helsevesenet. De siste tjue årene har vært preget av en generell politisk tilbakeholdenheten i forhold til å foreta prioriteringer i helsesektoren. I sin iver etter å forbedre velferds-Norge har politikerne lovfestet mange vage og generelle helserettigheter. Overfloden av rettigheter innen helsesektoren har skapt et gap mellom helserettigheter og helseøkonomi. Konsekvensen av dette gapet er at det i dag eksisterer en rekke prioriteringer i helsevesenet som ikke har sammenheng med behovet for behandling, oppfølgning eller økonomisk støtte.
Manglende vilje til å si nei
Helsedirektøren peker på at fraværet av en offentlig debatt om prioriteringer, allerede i dag medfører svært problematiske skjevheter i hvordan ressursene i helsevesenet brukes. Han hevder at manglende vilje til å si nei er årsaken til at de sterkeste pasientgruppene vinner frem i kampen om ressursene. (http://www.aftenposten.no/helse/article3680095.ece)
Helserettigheter og helseøkonomi
Et godt utbygget lovverk med generelle helserettigheter er tilsynelatende et positivt velferdsgode. Problemet er at det ikke er samsvar mellom helserettighetene og helseøkonomien. Helse-Norge har ikke økonomi til å innfri helserettighetene.
Dobbel urettferdighet
Politikerne sin motstand mot prioriteringer i helsesektoren har skapt en dobbel urettferdighet for svake pasientgrupper. For det første har sterke grupperinger fått meget gode og spesifikke helserettigheter ved aktiv lobbyvirksomhet. For det andre taper svakere grupperinger prioriteringsprosessen ved praktiseringen av helserettighetene.
Konsekvensene av gapet mellom helserettighetene og helseøkonomien
Mangelen på økonomiske ressurser i kombinasjon med mange generelle og vage rettigheter har en rekke uheldige konsekvenser. Generelle helserettigheter er rettigheter som kan eller skal ytes til enhver borger under gitte vilkår. Vage helserettigheter er rettigheter som tilkjennes etter en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle.
Generelle helserettigheter og knappe budsjetter
Det er ingen tvil om at utformingen av helselovene bidrar til budsjettproblemer i helse-Norge. Media fokuserer stadig på helsesektoren sine budsjettsprekker og innsparingene som følger i etterkant. Det som sjeldenere får oppmerksomhet er hvilke konsekvenser budsjettoverskridelser har for prioriteringer i helsesektoren. Et eksempel som viser dette: PPT-tjenesten i kommunene har ansvaret for å bevilge midler til oppfølgning av barn med nedsatt funksjonsevne i barnehage og grunnskole. De fleste kommunene har svært begrensede midler til oppfølgningen av barn med nedsatt funksjonsevne. Knappe ressurser umuliggjør at alle barn som har et legalt krav på oppfølgning får dette. Erfaringsmessig forsvinner mesteparten av de økonomiske ressursene hos PPT i løpet av første halvår. Søknader om oppfølgning som kommer til PPT i løpet av andre halvår har få muligheter til å få støtte uavhengig av hvor legitimt kravet er. En strategi kan da være å få PPT-tjenesten til å fatte langsiktige vedtak i løpet av årets tre første måneder. Midlene regnes da som «oppbrukt», og barnet er sikret god oppfølgning resten av året. På denne måten prioriteres barn hvor foreldrene opptrer strategisk for å få sikret oppfølgning. Prioriteringen har ingen sammenheng med behovet for oppfølgning.
Generelle helserettigheter skaper tapere
For mange generelle rettigheter i kombinasjon med knappe budsjetter er konfliktskapende. Det oppstår ofte situasjoner hvor flere borgere har et gyldig krav, men hvor helse-Norge bare har råd til å innfri enkelte av borgerne sine rettigheter. Det er en kamp mellom borgerne, men hvor det offentlige fremstår som «motstanderen». Resultatet er at de ressurssterke vinner frem, mens de svakere grupperingene ikke får sine lovfestede rettigheter. Leger erkjenner åpenlyst at ressurssterke får bedre behandling ved sykehusene: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3688016.ece Et annet kjent eksempel på hvordan generelle rettigheter medfører forskjellsbehandling er informasjonsplikten i pasientrettighetsloven. Pasienter og pårørende som opptrer bevisst i forhold til hvilke informasjonsrettigheter de har, får langt bedre informasjon. Det er ingen tvil om at helseøkonomi setter begrensninger som bidrar til at den generelle informasjonsplikten overholdes i varierende grad.
Urettferdige prioriteringer ved vage helserettigheter
NAV sin praktisering av bestemmelsen om hjelpestønad kan illustrere hvordan vage rettigheter skaper prioriteringer som ikke kan forsvares ut i fra et helsemessig eller økonomisk behov. Hjelpestønad kan gis til personer som har et særskilt behov for pleie og tilsyn på grunn av sykdom, skade eller medfødt funksjonshemming. Den konkrete vurderingen av hvem som skal få hjelpestønad er overlatt til NAV. Det finnes mange gode argumenter for å la NAV avgjøre individuelle saker. Problemet er at prioriteringen av hvem som skal få hjelpestønad ofte ikke har sammenheng med behovet. For det første er det et problem at mange barn som har krav på hjelpestønad ikke får dette fordi foreldrene ikke er klar over barnet sine rettigheter. Rikstrygdeverket innrømmer at dette er et problem: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1110814.ece For det andre spiller utenforliggende hensyn en rolle i NAV sin avgjørelsesprosess. Ved første søknad om hjelpestønad stiller NAV meget streng krav for at hjelpestønad skal bevilges. Ved avslag faller mange søkere av i kampen om hjelpestønad. Søkere som klager, og spesielt de med advokat, opplever oftere å få innvilget hjelpestønad. Det er liten tvil om at utenforliggende hensyn, som for eksempel ønsket om å unngå videre prosess, er en medvirkende årsak til at søkere får innvilget hjelpestønad ved klage fra advokat. Dette er nok et eksempel på hvordan borgerne møtes med prioriteringer som ikke kan begrunnes ut i fra et helsemessig eller økonomsik behov.
Helseressurser til ressurssterke
Store ressurser benyttes til å oppfylle politiske lovnader til de borgerne i helse-Norge som kjenner sine rettigheter og vet hvordan de skal håndtere den juridiske prosessen. Helse-Norge har alt for sjelden mulighet til å foreta prioriteringsvalg som er basert på behovet for behandling, oppfølgning og økonomisk støtte. Helsedirektøren er i stor grad enig i at kampen om prioriteringene også er en rettferdighetskamp. http://www.dagsavisen.no/innenriks/article489707.ece
Behov for helsepolitiske prioriteringsvalg
Dagens helsepolitikk med generelle og vage rettigheter preges av gode intensjoner som har konsekvenser som ikke er rettferdige. Resultatet er en rekke prioriteringsvalg i helsesektoren ikke kan begrunnes ut i fra behovet for behandling, oppfølgning og økonomisk støtte. Prioriteringer i helse-Norge eksisterer uavhengig av hvorvidt politikerne er villige til å prioritere. Spørsmålet er om politikerne ønsker å ta tilbake kontrollen og ansvaret for de prioriteringene som skjer i helsevesenet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar